Grøta – Utdrag fra Trondenes bygdebok utgitt 1978

Grøta – Utdrag fra Trondenes bygdebok utgitt 1978

Det som her er beskrevet er utdrag fra bygdeboka der bygdene Dale, Alvestad og Grøta er nevnt.

Geologi
Et interessant forhold må nevnes:
Jamnfjellet, Hattfjellet og Elgen er flate oppå. Dette er rester av den jevnt bølgende flate som landet var tært ned til i løpet av ca. 300 mill år mellom foldningen og en hevning i vest av den skandinaviske halvøy i tertiærtiden. Siden har forvitring, rennende vann, havbølger og kvatiærtidens isbreer gitt landet nytt relieff.Som i mesteparten av landet ellers, er det av istidene bare den siste som har etterlatt seg spor inne Trondenesbygdenes grenser. Innlandsisen fylte den gang Vågsfjorden og nådde ut i Andfjorden, sannsynligvis til Steinavær.
Bare de høyeste tindene på Grytøya har raget over isen som ”nunatakker”.
Mens fjellet ellers er høvlet og slipt av isen under dens sig utover, er toppene her ute oppsprukket på kryss og tvers metervis innover i fjellet, og de er dekket av et tykt lag av løsblokker som ikke er transportert vekk. En ser dette best på toppen av Nona, hvor de øverste 150 meter ikke har vært nediset under siste istid. Selv på Jamnfjellet har det vært liten istransport. Det er vanskelig å finne naken fjellgrunn der oppe.
D a avsmeltingen tok til, har breranden meget tidlig trukket seg tilbake til Grøtavær, hvor en har et markert morenetrinn av svære flyttblokker ved Skarsteinneset og på selve Grøta. Toppsundet og Kasfjordbreen har visstnok den gang nådd fram til Sennholmen – Sennholmgrunnen – indreboen – Jåboen. Tilbaketrekkingen foregikk rykkvis, med mindre framstøt iblant. Neste morenetrinn har en på Veneset ved Alvestad – Ytre Sandskjær utenfor Ytre Aun og visstnok Indre Elgsnes – Nupen.
I et følgende langt tidsrom ble Toppsundet og Vågsfjorden isfrie, og Kasfjordebreen trakk seg tilbake med en mindre stans ved Snerneset til Skjerstad – Bøneset. Breene på Grytøy ble lokale dalbreer, mens en større bre lå over Hinnøy.
Breen fra Dalsdalen og Bumarka på Grytøy nådde først fram til en morenerygg som går i en bue ut fra Sørvikneset, så den rett vest for elvemunningen ligger ca 1km fra land. Neste trinn ligger ovenfor sammenløpet av Brattåselva og Daleelva. Oppe på Høgebakkan er det en større morene. Et siste større morenetrinn ligger nedenfor det nederste av Dalsvatna.

Naturforholdene.

En betraktning av Trondenes prestegjelds naturforhold som de må ha artet seg for de første mennesker, viser at dette vidstrakte området byr på helte forskjellige ervervsmuligheter i de forskjellige deler. Var det fiske og jakt en var interessert i, kunne Ytre Grytøy være tillokkende oppholdssteder.
Da isen for ca 12000 år siden tinte bort sto sjøen høyere enn nå, eller rettere sagt: Landet lå lavere, for det var isens enorme trykk på jordskorpen spm hadde presset den ned. Langsomt har landet hevet seg, og ennå stiger det for hvert århundre noen cm opp av sjøen. Her i Trondenes var alt land, som ligger lavere enn 60 meter kurven på kartet, den gang under vann. Øyer som Grøtaværholmene eksisterte ikke.
På ytterkyster har sjøen bearbeidet kystlinjen til terasser og rullesteinvolder. Den tydeligste rullestein-strandvoll i prestegjeldet er på Grøtavær.
Til sist var landet helt isfritt, og på den tid da steinalderfolket ferdes i trondenes, var klimaet enda varmere enn nå, som en f.eks kan se av furustammer som finnes i torvmyrene. Grytøya har vært kledd i nåleskog, og både sjøens og landets dyreliv har hatt bedre betingelser enn nå, og også veidemannen har hatt gode dager. Ca 400 f. Kr. F. skiftet det så og ble kaldere og barskere vær, som det har vært helt opp til vår egen tid. Først i de siste årene er det tilsynelatende skjedd en vending til det bedre igjen.
At alle disse endringene i i klima, plantevekst, dyreliv og kystomriss har hatt betydning for det menneskelige livs utfoldelse, er jo uten videre klart, kanskje større enn vi med vår nåværende viten kan overskue.

Steinalderbygden.
Det er funnet løsfunn på Grøtavær og Alvestad fra denne perioden.

Jernalderbygda.
Ytre Grytøy synes nå å være tettere befolket enn i steinalderen.
Gjennom hele jernalderen var det skikk å gi den døde rike gaver med til det annet liv, som vi fra Vallhallmyten vet at den tids mennesker trodde på.Sør for Grøtavør har det vært 35 gravrøyser av mellomstørrelsen.

Minner fra historisk tid.
Kristendommens innførelse i middelalderen betyr at på kirkegårdene var det forbudt å gi den døde gaver med i gravenEnkelte unntak finnes dog, deriblant et på ”Flotta” i Dale der det er funnet en grav med skjelett i, og sammen med det en ringspenne av bonse av middelalderlig type.
Våre viktigste fortidsminner blir boplassene, og blant dem især gårdshaugene. Den på Grøtavær er vel ikke i flateihinnhold den største, men med sine 4,5 m tykke avfallslag er det den høyeste som hittil er kjent. Størst av alle i Trondenes prestegjeld er gårdshaugen på Grøtavær, 65 m lang og 28 m bred. Det er aldri gravet ut til bunnen, men funnene går i hver fall tilbake til ca 1500.

Bygdehistorie fra Vikingtid og fram til 1926.
Senere tids utgravinger har vist at Andøya og de sørligste bygdene i Troms, særlig Trondenes og Bjarkøy, har hørt til de tettest befolkede distriktene i Hålogaland i folkevandrings- og merovingertid(400-800 e.Kr.) og har således utgjort landsdelens sentrum.
Ennå så sent som i 1711-12 forekommer betegnelsen karve om større føringsfartøyer i skrifter fra Alvestad. Karvebåtene nevnes hyppig i Hålogaland, og visstnok var det av denne båttypen nordlandsjekta senere utviklet seg.

Trondenes som høvdingeste og fylkessentrum.
Selvær, eggvær og dunvær har gitt sikkert årlig utbytte først på 1000-tallet. Skreiinnsiget i Vågsfjorden og den delen av Andfjorden som støter til den gamle Trondenesbygda var langt rikere den gang enn i senere historisk tid. Gamle skyldforhold viser at det på gårder som Grøta (og Sør-Rollnes) senere dannet seg betydelige fiskevær.

Endringene i det Håløygske bondesamfunn 1030-1350.
Rundt 1350 ble odelsbøndene leilendinger under kirke og konge, og her nevnes Helge fra Dale som en solid odelssønn.

Pest og trengselstider.

Hålogaland, de store muligheters land ( ca 1440 -1536)

Trondenes kirke før reformasjonen

Stor armod er landet geraaden udi (1537 – 1700)

Lensherre og foged

Bygdeting, lagrette, sorenskriver og lensmann
Distriktet fra Bergseng og nordover med Grytlandet utgjorde, sammen med Bjarkøy herred, Sand tinglag.Grensene for tinglagene holdt seg stort sett uforandret til ut på 1800 tallet.
I virkeligheten vet vi ikke med sikkerhet når sorenskriverstillingen i Senjen ble besatt. Skrivekunsten var så sjelden at de som behersket den, ofte fikk tilnavnet ”skriver”. Nils skriver, som i 1567 satt som bruker på Grøta, var en av disse.

Trondenes prestegjeld som bispens prebende.

Vedlikeholdet av Trondeneskirken

Visepastorer til Trondenes.

Jorddrott og leilending
Bakke kloster ved Trondhjem eide før reformasjonen bl.a. gården Grøta.
Ekstraytelser utenom den faste årlige jordleien kaltes landsskylda og fra først på 1500 tallet ble den betalt med smør. I 1610 var det av kongens gårder i sognet bare Alvestad (og Ervik) som fortsatt figurerte i regnskapene med smør.

Beskatningen av fiskerbøndene og jordbrukets stilling.

Husmennene

Fosterbarn og tjenestefolk.

Fisket.

Jektebruket.
Jektebruket eller bygdefarbruket, som det vanlig kalles, har gamle røtter i nord norsk historie. Oppsitteren på Grøta var også fra gammelt av skipper med bygdefarrett, men mot slutten av 1600 tallet ble bygdefaret der visstnok overflødig på grunn av stadig feilslått fiske.

Handelen i Bergen

Knapene
Noen få velstandsfolk, særlig jekteskipperne og styrmennene, hadde midler til å kjøpe mer enn varer i Bergen enn de trengte til sin egen husholdning. Dette satte dem i stand til å drive litt bondehandel og utredervirksomhet hjemme i bygda vinteren gjennom. Om vinteren når nøden var størst var fattigfolk som husmenn og leilendinger henvist til den hjelp de kunne få av bondehandlerne eller knapene som de vanlig kaltes. Utvegen var å gå til bondehandleren og be om utrustning mot å love ham halvparten av lotten (som han ennå ikke hadde tjent). Den som på det viset fikk sin utrustning, ble stående i et skyldmannsforhold til utrederen eller bondehandleren. En Johan Nilsen på Dale i Trondenes hadde i 1616 gitt utrustning til en mann som fra før sto i skyldmannsforhold til en annen utreder, Reidar Nilsen, og som ikke hadde fått sin ”lovlig avskjed” av ham. Johan ble tiltalt og bøtelagt for slik illojal konkurranse.

Borgernes nordlandshandel.

Et folk i nød

Mot friere næringsliv (1700 -1807)

Tingene og den lokale øvrighet